Tidsskriftet Rødt! om arbeiderhistorie fra Moss

rødt 3 15

Send sms «marx abo» til 2434 og få et abonnement for 100,- første året. Eller bestill et gratis prøveeksemplar

Nå en aldri så liten pause fra valgkampen, men likevel: Det var Rødts, eller nærmere bestemt forgjengeren RVs, tidligere bystyrerepresentant Bjørn Aslaksen Grønna det handla om på dette nettstedet for ganske nøyaktig et år siden da boka hans kom ut om «Et arbeidsliv på Cellulosen».

Moss by- og industrimuseum var sterkt involvert i utgivelsen av boka, og nå er konservatorene Torill Wyller og Bjørg Holsvik, sammen med Bjørn, intervjua i tidsskriftet Rødt! nr. 3 2015 (jo, navnet er Rødt! med utropstegn. Det gis ut av partiet Rødt og er et «marxistisk tidsskrift»).

Det er faktisk gitt ut fire bøker av denne typen, skrevet av mossinger, og i artikkelen heter det blant annet at «Dette er verdifullt, og flere museer og lokalmiljø bør følge opp, mener involverte historikere og museumsfolk.»

Les hele artikkelen, som gjengis med tillatelse fra Rødts redaksjon:

Historieskriving fra gølvet

Tekst og foto: Anders Ericson

På trykk i tidsskriftet Rødt! nr. 3, 2015.

Maktpersonene og de store begivenhetene dominerer historieskrivinga. Vanlig folks hverdager fins på Facebook, men mest kos og forskjønning. I Moss derimot skriver industriarbeidere bøker om både hverdag og drama, i og utafor fabrikkhallene. Dette er verdifullt, og flere museer og lokalmiljø bør følge opp, mener involverte historikere og museumsfolk.

grønna arbeidsliv

Boka «Et arbeidsliv på Cellulosen» er den foreløpig siste boka med arbeiderminner fra Moss.

Det er kanskje ikke tilfeldig at dette skjer i Moss. Denne småbyen på østsida av Oslofjorden var en av Norges første og viktigste industribyer. Jernverket her ble etablert alt i 1704 som danskekongens svar på den voksende svenske jernproduksjonen, og møller, trelast og skipsbygging dukka opp i kjølvannet av det. I tillegg til landets klart største tetthet av brennevinsbrennerier på 1800-tallet.

På 1960- og 70-tallet ble det sagt at Moss hadde flest industriarbeidere i Norge i forhold til innbyggertallet, men samtidig flest direktører. Det var altså mye småindustri, men også flere store bedrifter. Jeg understreker «var», for på et par tiår har de fleste store arbeidsplassene forsvunnet; Moss Glassverk, Helly Hansen, Moss Verft og TrioVing er enten nedlagt, flytta ut eller erstatta av beslekta, men mye mindre arbeidskrevende produksjon.

Men industrien i Moss har vært med på omstilling før. På begynnelsen av 1800-tallet tapte Jernverket konkurransen mot svensk og engelsk stål, og tomta og den relativt energirike Mossefossen (ca. tjue meters fall) ble omdisponert til cellulose- og papiremballasjeproduksjon. Det var i 1883 «mosselukta» oppsto, som et «biprodukt» ved Moss Cellullosefabrikk, etablert av familiefirmaet M. Peterson & Søn.

«Et arbeidsliv på Cellulosen»

Nå kan mosselukta bare «nytes» fra en beholder på museet. I april 2012 gikk den store bedriften konkurs og ble nedlagt. 265 personer mista jobben. Blant annet denne prosessen, inklusive et mellomspill med nye eiere fra 2006, er nå ganske detaljert, men høyst lesbart skildra i boka «Et arbeidsliv på Cellulosen», av Bjørn Aslaksen Grønna, tidligere fagarbeider og prosessoperatør på bedriften fra 1975 og fram til stenginga.

Grønnas bok og de tre andre i serien fra Moss er blant det mest synlige ved prosjektet Arbeidsarven. Prosjektet ble starta av og ledes fra NTNU i Trondheim, ved historieprofessor Ingar Kaldal.

Men også det unge Moss by- og industrimuseum (etablert i 1995) spiller en viktig rolle i prosjektet, ikke minst for å få realisert denne bokserien. Jeg avtaler derfor en prat med sentrale folk på museet, tidligere avdelingsleder, nå konservator Torill Wyller og konservator og prosjektleder Bjørg Holsvik.

bjørn aslaksen grønna mosselukt

Tidligere cellulosearbeider og arbeiderminne-forfatter Bjørn A. Grønna med mosselukt på flaske og beholder for prøvelukting.

Sammen med «arbeiderforfatter» Grønna får vi akkurat plass rundt kjøkkenbordet i Verket 20, en av de én-etasjes arbeiderboligene som ble reist i forbindelse med Moss Jernverks virksomhet her fra midten av 1700-tallet og utover. Dette huset er nylig blitt en filial av byens museum. Gata og bebyggelsen som bærer navnet Verket omfatter et tjuetall hus, oppført i slaggstein fra det daværende jernverket, men kledd med rødmalt panel. Gata er tidsriktig renovert av investoren som kjøpte tomta i 2006 og hele fabrikken seks år seinere, og som har planer om boliger, kontor og kultur i både gamle og nye bygninger.

Verdien av arbeiderminner

Jeg har lest de fire bøkene fra Moss, og etter å ha levd i denne byen i tretti år er det mye god nostalgi å hente, men også ny kunnskap. Samtidig som jeg føler det blir mange uvesentlige detaljer og noen ganger veldig privat, og dermed mindre interessant. Enkelte av forfatterne er kanskje inspirert av Knausgård, for til og med kortvarige kjæresteforhold trekkes her fram fra glemselen, med fullt navn på kjæresten.

– Har forfatterne helt frie tøyler? Og hva med kvalitetskontroll? Enkelte påstander i bøkene er høyst diskutable, men de blir jo stående for all framtid?

– Vi har små komiteer i arbeid for hver bok, sier Holsvik. – Vi leser korrektur og gir råd og forsøker å inspirere hvis skrivinga går treigt, men den enkeltes fortelling skal være personlig og mest mulig upåvirka.

– Jeg kunne vært enda krassere mot investorene som kjøpte oss opp i 2006 og så sakte, men sikkert tømte bedriften for verdier fram mot nedlegginga, sier Grønna. – Hadde dere sensurert meg hvis jeg hadde kalt dem noen drittsekker?

– Nei, det skal veldig mye til, sier Torill Wyller.

– Men er det så mye sikker kunnskap å hente i disse tekstene? Kolleger, slekt og venner og lokalhistorisk interesserte har sikkert utbytte av dette, men kan faghistorikere og museer få noe ut av sånne skildringer?

grønna wyller holsvik

I bakgården på museumsfilialen i Moss. Fra venstre: Tidligere cellulosearbeider Bjørn A. Grønna, konservator Torill Wyller og konservator Bjørg Holsvik.

– Med denne typen beretninger får vi et nærmere perspektiv på ting enn perioder og hendelser i historien, svarer Bjørg Holsvik. – Det blir på individnivå, i motsetning til kvantitativ faktainnsamling. De to metodene utfyller hverandre.

I en artikkel hun nettopp har fått publisert i årboka Arbeiderhistorie, som utgis av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, siterer hun prosjektleder Kaldal ved NTNU. Han mener denne typen nedskrevne minner «kan ha både beskrivende, avslørende og skapende sider som innfallsport til historiske analyser. I denne sammenheng er det interessant å se på hvilke prosesser som har skapt minnene, men også hva minnet kan ha skapt? Hvordan har minnet selv vært med på å forme arbeidernes tenkemåter og handlingsmønster? Slik sett kan minnene gi en ekstra dimensjon når forhold på en arbeidsplass skal analyseres».

Spennende synergier

I denne artikkelen viser Bjørg Holsvik hvordan hun fortolker intervjuene hun har gjort med enkeltpersoner i celluloseproduksjonen og hvordan hun setter personlige utsagn i sammenheng med andre funn og materiale.

– Bøkene og intervjuene vi gjør er med på å skape spennende synergier, sier hun. – Og elementer fra bøkene, ikke minst bildematerialet, inngår jo nå i samlingene. Bøkene aktiviserer samlingene og museet. Og altså forskinga.

Torill Wyller understreker at metoden har en lang tradisjon, også her i landet. Historikeren Edvard Bull d.y. var banebrytende da han samla muntlige arbeiderminner på 1950- og 60-tallet, som var utgangspunktet for et eget arkiv på Norsk Folkemuseum. Men etter Nasjonalforeningen for Folkehelsens bokserie «I manns minne» på 1970-tallet er det få eksempler på systematiske bokutgivelser med denne typen innhold. Og den gangen var det mer vekt på bygdeliv enn på byliv og industriarbeidsplasser.

– Vi skulle gjerne gjort flere intervjuer med folk, gjerne ett intervju i uka, legger Holsvik til. – Hadde vi bare hatt tid. Hun nevner blant annet skoleelever og folk i forskjellige posisjoner som de har intervjua eller ønsker å intervjue.

– Men det er vel enda vanskeligere å få folk til å skrive sjøl? I alle fall hele bøker?

– Ja, bekrefter Bjørg Holsvik, og for å få noen til å skrive, kan vi ikke legge lista høyt. Med høyere krav enn dem vi har her, ville vi bare fått lærere, funksjonærer og lokale samfunnstopper til å skrive.

Klasseskiller

måtte de brenne i helvete

På museet har de også konservert ei veggavis fra den siste dagen på jobb i 2012. De fleste har bare signert, noen har valgt krassere uttrykksmåter.

Bjørn Grønnas bok fra «Cellullosen» er den foreløpig siste om Mosseindustrien, og den har mange kvaliteter ut over hverdagsskildringene. Den kompliserte produksjonsprosessen og de løpende moderniseringene på bedriften beskriver han i tekst og med flytskjemaer, men forståelig også for totalt utenforstående. Denne typen litteratur styrker respekten for moderne fagarbeidere. Samtidig avslører Grønna høy bevissthet om strukturer og skillelinjer, for ikke å si klasseskiller, både innafor og utafor bedriften. Så har han da også vært en markert lokalpolitiker med to perioder bak seg som bystyrerepresentant for Rød Valgallianse på 1990- og 2000-tallet. Han har øvelse fra utallige leserinnlegg og taler. I forhold til de tre andre arbeiderforfatterne er han skarpere og grundigere når det gjelder det reint politiske.

Men Grønna har faktisk mye godt å si om eierne og ledelsen fram til 2006. De lytta i mange sammenhenger til fagarbeiderne. Både Grønna og Holsvik, i den nevnte artikkelen, legger stor vekt på hvordan bedriften møtte den nødvendige moderniseringa på 1970-tallet og seinere. I motsetning til mange treforedlingsbedrifter overlevde «Cellulosen» i Moss denne overgangen. Helt avgjørende var et langt på vei arbeiderstyrt system for intern opplæring, der Bjørn Grønna sjøl var en pionér og pådriver.

Men så overtok «cowboyene», som de er blitt hetende i Moss, to investorer fra lenger sør i fylket. Oppnavnet deres sier det meste. I sluttkapitlet om nedlegginga er Grønna heller ikke nådig mot den norske staten, som ikke så verdien i å bevare en så sentral produksjon her i landet.

Torill Wyller bekrefter at Bjørn Grønna har vært en spesielt god kilde for dem, også i arbeidet med å få på plass museumsfilialen på Verket, som er åpen hver fredag og søndag. Han har delt på kunnskapen sin om bedriften og arbeidet, formidla flere kontakter og skaffa gjenstander og bilder.

– Jeg har vært invitert til å holde en del foredrag med utgangspunkt i boka, forteller han. – Her om dagen var jeg i Moss Arbeiderpartis seniorgruppe. Mange var veldig entusiastiske og hadde sjølsagt mye å tilføye fra sine tidligere arbeidsplasser. Noen funderer nå på å skrive sjøl. Det var 27 veteraner på møtet. Jeg fikk solgt 11 bøker, men flere av de andre hadde den allerede.

Nettverk for arbeiderkultur

Som relativt hyppig museumsgjest under besøk i norske byer, har jeg ikke registrert overveldende mye arbeiderminner av denne typen. Hvor stort er fagmiljøet på dette feltet i Norge, spør jeg Holsvik?

– Jeg er med i det nasjonale nettverket for arbeiderkultur og arbeidslivshistorie, som består av fagfolk fra i alt tretten museer. Men vi kunne veldig gjerne vært flere, innrømmer hun.

I bokprosessene og i prosjektet har også Stiftelsen industrihistorisk bevarelse i Mossedistriktet spilt en rolle. Denne organisasjonen tok den lokale fagbevegelsen initativet til, men i styret er både fagbevegelse, industriforening og lokalpolitikere representert. Veteraner fra ulike bedrifter deltar også aktivt i dokumentasjons- og formidlingsarbeidet ved museet i Moss.

Det lokale arbeidet med å samle arbeidsminner i Moss finansieres både av offentlige og private midler. På hjemmesida til Arbeidsarven går det fram at LOs kulturpolitiske utvalg støtta ett delprosjekt om sagbruksindustrien. Men de tre rundt kjøkkenbordet lar det skinne gjennom at de gjerne skulle sett mer entusiasme fra både sentral og lokal fagbevegelse. Som her i Moss.


De fire bøkene fra Moss er alle utgitt på Flisby’n forlag i Rælingen (bøkene kan også kjøpes på museet i Moss):

  • Olsen, Jan-Erik: Liv og arbeid 1945-2008. 100 s. 2011. ISBN: 978-82-92841-16-7
  • Brinchmann, Henry Walter: En kanalgutts erindringer : oppvekst og arbeid 1930-58. 2012. 106 s. ISBN: 978-82-92841-17-4.
  • Torstenson, Irene: 49 år i sol og regn : arbeidsdager ved Helly Hansen og Hansen Protection. 2013. 80 s. ISBN: 978-82-92841-23-5
  • Grønna. Bjørn A. Et arbeidsliv på Cellulosen. 2014. 110 s. ISBN: 978-82-92841-26-6.

Advertisements
Stikkord:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: