Øystein Berg 1945 – 2013

øystein bergTorsdag 19. desember var Moss kapell og krematorium fylt til randen av tilhørere i forbindelse med en vanlig arbeiders bortgang. Vel, helt vanlig var ikke Øystein Berg. Da han døde i en alder av 68 år hadde han satt tydelige spor etter seg på mange måter. Rune Pedersen hadde i nekrologer i Moss Avis og Klassekampen minna om Øystein Bergs oppvekst i tyskerbrakkene, om Bastøy og tida i SUF (m-l), AKP, RV og Rødt. Om faglige tillitsverv, streiken på Steinulla og reiser til Kina og Nicaragua. Blant annet.

Rune holdt også minnetale i kapellet og hevda blant annet at «I en rettferdig verden ville ministre holdt taler, skuespillere og popstjerner ville spilt og sunget og snakka og lest, svarte limousiner ville stått langs vegen på rekke og rad i bisettelsen til Øystein Berg». Øystein hadde kapasiteter.

Grete Rosengren hadde ordet på vegne av partiet Rødt i Moss og omegn, der Øyvind seinest i øktober deltok i en studiesirkel. Hun karakteriserte ham blant annet med følgende: «Der andres stemmer surrer diplomatisk i kor, sto hans røst tydelig ut. Med en sikkerhet som kunne forundre, og med en styrke som kunne provosere eller ryste».

øystein berg bisettingLes hele talene til Grete og Rune:Grete Rosengrens minnetale på vegne av partiet Rødt

Det finnes mange politiske mennesker. Det finnes mange engasjerte stemmer. Og det finnes veldig mange som har valgt side.

Altfor mange av disse politiske MENNESKENE kan desverre forveksles med leirklumper. De ENDRER seg etter vind og meningsmålinger. Altfor mange av de engasjerte STEMMENE kan desverre forveksles med øresus. De er uklare i både innhold OG opprinnelse.

Mange av de som har valgt SIDE, kan ikke begrunne valget sitt, hvis du stiller dem spørsmålet om «hvorfor?». HVIS de kan begrunne valget sitt, starter svaret ofte med «jeg». «Jeg liker ikke å betale bompenger. «Jeg vil ikke å møte tiggere på gata. «Jeg vil kjøpe sprit på samme sted som jeg kjøper bleier»…

Sånn var det ikke med Øystein.  Der andres politiske ståsted var formbart og vekslende var Øystein som en blokk granitt. Han hadde ikke bare TENKT nøye gjennom sine standpunkter, – han hadde LEVD dem. Der andres stemmer SURRER diplomatisk i kor, sto hans røst tydelig ut. Med en sikkerhet som kunne forundre, og med en styrke som kunne provosere eller ryste.

Der andres valg av side var et resultat av tidens ånd og miljøtilhørighet, var det annerledes med Øystein. Hans valg av side, var så grundig gjennomtenkt, gjennomlevd, undersøkt, omlest, omtalt, diskutert, reflektert og sogar personlig oppsøkt, at en stakkars jævel som begynte å diskutere med han raskt gikk tom for argumenter på den ene siden, og like raskt fikk ny kunnskap på den andre siden.

Hvis Øystein skulle begrunne sitt valg av side, begynte ALDRI svaret med «jeg». Det begynte med «De». Han tok alltid parti med de svakeste, de utsatte, de utstøtte, de overkjørte, de fillete, og de utnyttede. De som lå nederst.

Han tok alltid parti med de som trengte det mest. Og han gjorde det så kraftfullt, og så forbasket sjarmerende og selvsikkert, men samtidig så omsorgsfullt – at vi alle vil savne han dypt.

Vår tanker og dypeste medfølelse går til de etterlatte som har lidd et stort tap.

Takk for kampen Øystein

Hilsen dine kamerater i Rødt

—————

Rune Pedersens Minneord

Vel møtt. Vi er samla for å ta et siste farvel med Øystein Berg, eller Duppi, som mange av oss har kalt han. Hvorfor det? Omgangskretsen i brakkene mente å kalle han opp etter den minste av de sju dvergene til Snøhvit. På norsk var Duppi det nærmeste de kom.

Han fikk en alvorlig kreftdiagnose for nærmere sju år siden, og har etter det kjempa for å leve så godt som mulig, og så lenge som mulig, med det. Vi som har fulgt Øystein disse åra, er imponert over måten han har ført denne kampen på, i grunnen akkurat sånn som han har levd hele livet sitt, ved å gjøre det han syns er riktig-uten å tråkke på noen, uten å miste humøret.

Som en av få nordiske deltakere kom han med i et prosjekt, som forska etter midler mot så komplisert kreft som Øystein sleit med, og han fortalte om dette med innlevelse, latter og sånne replikker som han pleide å levere: rett på sak, skarpt og humoristisk, «Vi er i første linje i forskningsfronten» kunne han si, og, «Jeg skal snakka med Guren, sånn at navnet mitt står i forordet når forskningsrapporten foreligger.» Guren var navnet på legen som leda prosjektet og som tilbød Øystein å bli med .

Han fulgte legenes anvisninger om mat, drikke og mosjon. Gikk flere daglige turer, med en av sine kjæreste venner i denne perioden, Staffordshireterriern Ronja. Ho blei sjuk, og Øystein brukte masse tid og penger på Ronjas velferd. Det var et hardt slag for han da han måtte overlate henne til noen av sine nærmeste. Det var nemlig sånn at Ronja hadde infeksjoner som var en trussel mot Øystein, så med tungt hjerte gjorde han det han måtte.

Den siste delen av livet var Øystein på den lindrende avdelinga i tredje etasje på Peer Gynt Sjukehjem. Han syns han fikk strålende behandling, og han hadde et oppofrende familienettverk rundt seg, som ga han all den omtanken og omsorgen han fortjente.

Hans kjæreste de siste 15 åra, Vibeke, har vært en uvurderlig støtte i Øysteins kamp mot smerter og lidelser, dattera Marianne og sønnen Jørgen, svigerdattera Sang og barnebarn Johanna og Leonard, og Vibekes datter Nadia, som har hatt Øystein som stefar siden ho var tenåring. I en av de siste samtalene jeg hadde med han, beklaga Øystein at han ikke hadde krefter til å bli med og se på huset hun nylig har flytta inn i på Krapfoss. Det har vært veldig godt å se den tryggheten de har gitt han den siste tida. Og det er sjølsagt dem, som har stått nærmest, som er hardest ramma nå.

I en rettferdig verden ville ministre holdt taler, skuespillere og popstjerner ville spilt og sunget og snakka og lest, svarte limousiner ville stått langs vegen på rekke og rad i bisettelsen til Øystein Berg. Men vi lever i det markedsfundamentlistiske Norge, med ei regjering som ikke ønsker å takke Øystein for noe. Så seremonien er basert på bidrag fra familie og gode venner, og den vil prøve å uttrykke den form for varme og vennskap, kjærlighet og respekt som Øystein har stått for.

Dere har hørt Gerd Willadssen synge. Etterpå vil dere få høre musikk med Erik Danielsen og Kjell Wisth, Irene Piiksi har sitt minneord, Jørgen har ei avskjedssmelding til pappaen sin, og Marianne skal lese et av favorittdikta hans. Grete Rosengren skal hilse fra partiet Rødt før Wheelsgutta og jeg avrunder det hele.

Jeg har skrivi minneord om Øystein,i Moss avis og Klassekampen. Jeg skreiv om oppveksten hans i brakkene, om Bastøy og SUF(m-l) og revolusjonen. Om de faglige tillitsverva, streiken på Steinulla, månedene som messegutt på sjøen, haiketur med Arild til Det sørlige Europa og det nære Østen, reiser til Kina og Nicaragua. Sykkelrittet Trondheim-Oslo, og det hektiske familielivet.

I dag vil jeg isteden prøve å formidle inntrykk etter et relativt tett vennskap, som har vart i 45 år, og var tettest mens den store politiske vekkelsen hjemsøkte vårt land.

President Podgornij og statsministerKosygin fra Sovjetunionen var på besøk i Moss og forhandla med Kværner og regjeringa om noe skipsbygging eller noe sånt. Vi var som SUFere ikke begeistra for Sovjetunionen, vi støtta Kina, og det ville vi markere. Sjansen til å få utretta noe måtte være når de, mette og tilfredse, kom opp Tronvikveien etter lunsj på Refsnes Gods. Øystein og jeg, og kanskje et par til, husker ikke hvem, sneik oss ned Vardetrappene for å ligge i et slags bakhold og hive løpesedler over bilkortesjen når den passerte. Vi tenkte oss åpne limousiner, politi på motorsykler, rolig tempo, vaktstyrke. Øystein, som var godt kjent med politiets metoder, skremte vettet av meg med historier om åssen det ville bli når de sendte hunder mot oss. Det blei en skuffelse på alle måter. Limousinene og motorsyklene kom i ei fart godt over fartsgrensa, og vi rakk så vidt å sende et regn av papirer over noen av de bakre bilene, men heldigvis var det ingen hunder, og jeg var letta. Etterpå blei Øystein med meg på jobben, til Ekholt ungdomsskole og var med på min siste undervisningstime den dagen, Nynorsk i åttende! Dagen etter skreiv avisene noe som tyda på at de ikke hadde forstått aksjonen mot Sovjetunionens ledelse. Kanskje ikke det var så rart.

Noen år, seint på 70-tallet, bodde vi ved siden av hverandre i Folke Bernadottes gate på Jeløya. Det var harde dager med jobb, politiske møter og mobilisering, unger og husarbeid. Vi hadde tilsammen sju unger under10 år, som bevega seg fritt mellom de to husa. Øystein og Irene hadde Linda, Anders og Jørgen og vesle Marianne, mens jeg og Lillan hadde ansvaret for Gunnhild, Ellen og Dag Rune. Han hadde forresten et bemerkelsesverdig barnetekke, det må nevnes.En periode fant vi en viss avkobling om kveldene i å samle de ungene som var store nok og de voksne til ei kule kinasjakk, eller en omgang med det populære terningsspillet som het 10 000. Som regel drakk vi kaffe og te.

Øystein Berg hadde en uvurderlig betydning i oppbygginga av M-l- bevegelsen. Sentralt bidro han med sin erfaring og praksis fra den faglige kampen på Steinulla og i Norsk kjemisk, lokalt var var han en leder og en inspirator. Hans smittende humør og fandenivoldske entusiasme satte standarden for stemninga på sommerleire, landsmøter og i demonstrasjonstog. Å selge Klassekampen i Dronningens gate, eller dele ut løpeseddler foran en bedrift, blei som en teaterforestilling når Øystein var med.

Fra første gang jeg møtte Øystein, har jeg satt han i forbindelse med musikk, sang, dans, livsglede. Musikken betydde mer og mer for han opp gjennom livet. De siste åra, så lenge han var frisk nok, spilte han gitar med Sofagruppa, et band med ganske stor oppslutning på pubene i Mosseområdet. Høydepunktene på forestillingene var når Øystein tok mikrofonen og leverte sine personlige versjoner av låter som Jambalaya, Living doll, Hello Mary Lou for å nevne noen.

Å være sammen med Øystein var en fest. Det ga en følelse som uttrykkes av Evert Taube i visa om Rosa: «Tänk att få dansa med Andersson, lilla jag, lilla jag med Fritjof Andersson…»og han hadde en nærhet til folk og situasjoner som gjorde han til det sosiale midtpunktet der han var. Omtanke for dem som står utafor, sterk rettferdighetssans, lyttende, støttende og villig til å diskutere ethvert problem med dem som la det fram for han. Og sånn fortsatte han å være etter at han blei sjuk. Han hadde ei omfattende kontaktflate med venner og bekjente i vid omkrets, og mange av dem som besøkte Øystein de siste åra, kom like mye for å få trøst, hjelp og støtte i en vanskelig livssituasjon, som for å besøke sin sjuke kamerat. Og sjølsagt stilte Øystein opp. Noen ganger, når han syns folk klagde for mye, sa han bare:»jeg er så glad jeg er fresk.» Hans evne til å omgås folk i alle samfunnslag var unik sjøl om han sjelden gikk på akkord med sine standpunkter. Det er bemerkelsesverdig at han hadde mange ven ner på alder med sine egne barn eller yngre, et uttrykk for at han, bedre enn mange av oss andre fra 68-generasjonen fulgte med i tida og hva som rørte seg blant ungdom. Hans politiske arbeid varte helt fram til valgdagen i 2013. Som pasient på kreftravdelinga på sjukehuset i Fredrikstad analyserte han de politiske holdningene til personalet, pasienter og besøkende, og argumenterte for at de skulle bruke stemeretten for å hindre et regjeringsskifte. Og naturligvis sørget han for å få stemt sjøl.

Øystein skreiv en søknad til fylkeskommunen, det som heter Oppreisningsordninga. Kontoret som administrerte ordninga, det var i Sarp eller Fredrikstad, ville gjerne snakke med han, så han dro ned og lytta og snakka. Da han kom hjem fortalte han at en del av samtalen hadde vært sånn:

Folka i komiteen spør hvorfor det er så få, som har vært på Bastøya som søkte om oppreisning. Øystein svarte: For det første – de lever ikke så lenge, for det andre, de som fortsatt finns, sliter med så tunge seinskader at de ikke fanger opp informasjon om oppreisningsordninger og slikt. Og en ting til, sa han, det var nok hardt og tøfft og tungt å være på sånne steder som Bastøya, men for mange av dem som kom dit, var de vilkåra de levde under i hjemkommunen verre! Dem burde det være ei oppreisningsordning for, sa Øystein. Jeg spurte hva han mente med det, og han fortalte meg grusomme ting som mine jevnaldrende hadde opplevd, uten at jeg hadde aning om det, mens jeg vokste opp noen steinkast unna.

Søknaden førte til at han fikk en bra slump penger som en erstatning for oppholdet på Bastøya. Dem brukte han først og fremst på Vibeke og ungene sine, så de fikk forbedra boligene sine. Hva skal jeg med de penga?,som han sa.

Et eventyrlig liv er slutt, og vi som står igjen her har et djupt savn, men samtidig en djup takknemlighet og stolthet for at vi har fått lære Øystein Berg å kjenne i en eller annen versjonkjæreste, pappa, bestefar, stefar, ektemann, slektning, kamerat og venn, fabrikkarbeider, bygningsarbeider, fagforeningsaktivist og tillitsmann, revolusjonær, kommunist , antiimperialist og frihetskjemper, musiker og livskunstner, kollega og pasient.

Men samme hva vi har kjent han som, har vi støtt på det fantastiske medmennesket Øystein Duppi Berg. Fred over dit minne Øystein!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: